Jeg har en gravid søster, gravid barndomsvenninne, gravidE barselvenninner (hvorav den ene føder i morra. Lykke til, kjære Monica, skal tenke masse på deg)
Facebook er oversvømmet av UL-bilder (ultralyd for de som ikke visste.... :P ) med horder av gratulasjoner, som jeg selvfølgelig henger meg på, tall fra dopplere, og ja, jeg ser "Jordmødrene" i smug og holder pusten og presser med dem, mens jeg kjenner lysten etter å føde igjen komme...
Altså, misforstå meg rett, jeg har ingen planer om å kaste meg ut og inn i baby-boom'n av den grunn, men finnes det egentlig noe deiligere enn nyfødtlukt? De knøttsmå nurkene som patter på puppen og så vidt knitrer, bæsjer, gulper og skriker?
Jeg storgleder meg til å bli tante for første gang, og allerede nå hører jeg VISA-kortet være andpusten og livmora rope etter ny morkake på besøk!
(ignorer mine sexy overarmer, jeg var gravid, trente lite og spiste for 7 kraftige mannfolk....)
Men det er også her savnet mitt stopper......... Jeg elsker ungene mine overalt, ville ikke bytta de bort for alt i verden, men det er jo ingen hemmelighet at nyfødttiden er kort...... Når jeg tenker tilbake på pupp-avvenning, trassalder, klatring for så å falle ned og gi a mor hjerteinfarkt og stressturer man egentlig ikke trenger til legen... Så kommer tiden med barnehage og skole, minitrim, kor, dans, ski, alt man må gjøre "frivillig" for klassetrinnene, og oppkastsjuken... Grøsse meg gru.... Det er hektisk, men går fint med mine 3.. Enn så lenge... Jeg ser for meg en brukt taxi-minibuss, helst 16-seter, som har gått omtrent 500.000 km, trødd brytende mætt mæ unger (ikke bare mine, men også naboens, klassevenner osv osv fordi vi så flott laget avtale om å dele på kjøring..... ), og meg sjøl som sjåfør om noen år.. Og dette skal jeg i tillegg til å jobbe?
For å ta en Jan Thomas: OH MY GOD! Nei, 3 unger er nok, og jeg har jo selvfølgelig verdens vakreste og beste unger til å videreføre slekta. Til og med av begge kjønn har jeg vært så heldig å få!
Så hvorfor kan det ikke trompes gjennom en ny lov om surrogati i landet her? Jeg, som i følge gynekologen min, har en perfekt hybel og utgang fra den, kunne gjerne lånt bort magen min til noen som ikke er like heldige som meg. For en lykke det hadde vært, å hjelpe noen å få oppleve livets under....
nice:) glede meg tel og læsa mer
SvarSlettPUPP!!!!! :-O
SvarSlettBra dette Kveika :)
SvarSlettApropos det om å være surrogatmor. De som gjør noe slikt får all den honnør fra meg som jeg kan gi. Bare det å ha et barn i magen, som du vet ikke er ditt. Og rett etter fødselen gis barnet bort til de "andre" foreldrene. Jeg har selvsagt bare sett graviditeter utenfra, og har ingen anelse om hvordan det er. Men jeg vil tro at uansett så må det være tøft å gi fra seg et barn man har hatt med seg i 9 måneder, selv om dette har vært klart fra begynnelsen av.
Med tre barn selv, jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart det.....
Stina: Najs.. ;)
SvarSlettmirakel: Hehehe, ja, jeg har et meget avslappet forhold til å vise pupp... Du sku sett tandem-ammingsbildet jeg la ut hos Ammehjelpen du.. :P
Omh68: Joda, skjønner at folk tenker som deg, men fokuser på tanken at det er faktisk ikke ditt eget kjøtt og blod. Selfølgelig får man et slags bånd til barnet man bærer, men det er ikke mine egg som brukes til noe sånt, (og naturlig nok ikke mine sædceller... :P )og da er det ikke mitt... Ikke vil barnet ligne meg, eller noe.
Og her sitter jeg og kjenner på spark i magen :) Herlig!
SvarSlettHar forresten en award til deg i bloggen min
Så herlig, Tone <3 Og tusen takk for award ;)
SvarSlett